Category Archives: DKSF i media

Kan vi bruke spillteori for å få høyere studiestøtte og flere studentboliger?

Hvis du ønsker deg høyere studiestøtte og flere studentboliger skal det ikke så mye mer til enn at du møter opp og stemmer den 11. September.

Fotograf: Djani Pehilj

Kommentar til artikkel av 25. Juli 2017
Skrevet av Håkon Bihaug Soydan, studerer Finans ved Handelshøyskolen BI og har tidligere studert samfunnsøkonomi ved NTNU.

Kan vi bruke spillteori for å få høyere studiestøtte og flere studentboliger?
Muligens, men da er flere studenter nødt til å bruke stemmeretten.

25. juli skrev redaksjonen i Inside om undersøkelser som viste at forbrukslån blir av noen studenter brukt for å supplere studiestøtten. Mange studenter vil si seg enige i at studiestøtten ikke er høy nok, og at den ikke øker i tritt med leie- og levekostnadene. Dette er ingen tilfeldighet, i alle fall ikke hvis vi velger å se på det med et spillteoretisk perspektiv.

Under forrige stortingsvalg så vi et mønster som nærmest har blitt et kjennetegn ved norske valg. De som befinner seg i aldersspennet 20 til 25 år er segmentet med konsistent lavest valgdeltagelse. Særlig gjelder den lave valgdeltagelsen studenter som har flyttet hjemmefra. Selv om politikk i teorien skal handle om ideologi og de store og små utfordringene landet står over, må en ikke se bort fra at politikk, og da spesielt valgkamp først og fremst handler om makt. Ingen politiker og intet parti med ønske om regjeringsmakt eller i det miste reell innflytelse på Stortinget ville vært villig til å dele ut et stort “kakestykke” av fellesskapets ressurser til en gruppe med lav valgdeltagelse. Det som derimot ville kunne lønne seg rent maktpolitisk ville vært å belønne relativt illojale velgergrupper med høy valgoppslutning som vipper mellom to parti eller fløyer for slik å vinne deres stemmer og dermed makt. De lojale velgergruppene trenger en ikke bry seg om da de ikke går over til motstanderne uten videre.

Med tanke på at valgdeltakelsen er høyest blant befolkningen i slutten av 60 – årene og midten til slutten av 70 – årene er det kanskje ikke så rart at 47erne har nytt så godt av det offentlige som de har gjort. Pensjonister er enda et godt eksempel. Som gruppe har de over gjennomsnittlig høy valgdeltagelse og en relativt stor og økende del av offentlige budsjetter går rett til dette befolkningssegmentet. Dette til tross for pensjonsreformen som ble satt i gang av Stoltenbergs første regjering i 2001.

Det finnes fortsatt enkelte parti, les Venstre, som forsøker å tale studentenes sak tross denne gruppens lave valgdeltakelse, men slik partiets utsikter er nå virker det som om dette var en dårlig strategi.

Hvis du ønsker deg høyere studiestøtte og flere studentboliger eller andre offentlige goder skal det ikke så mye mer til enn at du møter opp og stemmer den 11. September.

PS: Merk at det ikke vil gi studentene høyere støtte umiddelbart, men dersom en høy eller relativt høy valgdeltakelse blir et gjentagende fenomen vil dette mest sannsynlig gjøre studentene til en mer innflytelsesrik velgergruppe.

Publisert i Inside 29.juli 2017

Uthenging er lite kontruktivt

La oss ikke tillate at uvitenhet skal styre debatten i Norges eldste studentby, skriver Tina Alvær, formann i Den Konservative Studentforening

Foto: Karsten Sund, NHM

Er det én ting som er sikkert, er det at styrelederen i SiO, Gabrielle Legrand Gjerdset som er valgt blant studentene, vil studentenes beste.

SiO er et milliard-konsern, som naturlig nok gjør det vanskelig for den jevne student å både sette seg inn i og forstå budsjettene og regnskapene deres. Selv om budsjettene er komplekse og består av store tall, betyr det ikke at det ikke ligger prioriteringer og veloverveide beslutninger til grunn.

Fikk du med deg? Er det dette semesteravgiften min går til?

At Runa Fjellanger har problemer med å skjønne de disponeringene SiO har foretatt seg, og hvorfor budsjettene og regnskapene ikke er identiske, får så være. Men at responsen hennes blir å henge ut en styreleder som har et overordnet ansvar for SiOs økonomi, fordi hun mener ingen av studentorganisasjonene får nok penger, er lite konstruktivt.

For å kunne ha et åpent og godt debattklima vil jeg virkelig anbefale alle som har spørsmål, om å spørre før man går til frontalangrep i Universitas. Vervet som styreleder i SiO kommer med et stort ansvar ovenfor studentene, og man må tåle kritikk hvis man ikke følger opp de forpliktelsene som ligger til grunn. Men styrevervet kommer også med et betydelig økonomisk ansvar, og det å ta dette ansvaret er identisk med å ta jobben seriøst.

Når det er sagt, 13 millioner er definitivt mye penger isolert. Når man derimot ser det i sammenheng med at SiO har et driftsbudsjett på omlag én milliard, er det relativt sett ikke et stort avvik. At SiO velger å være en aktør som tenker langsiktig og ikke kaster penger etter alle gode forslag som fremmes på fordelingsmøte til VT, er både en viktig og riktig prioritering. Noen år vil det da stå igjen ubrukte midler som overføres til egenkapitalen, dette er både fornuftig og forsvarlig pengebruk.

La oss fortsette å stille spørsmål ved SiOs lederlønninger, prioriteringer av studentboliger over fotballbaner og antall tannleger på campus. Men la oss ikke tillate at uvitenhet skal styre debatten i Norges eldste studentby.

Universitas

Døgnåpne lesesaler nå!

Det er en selvfølge at Norges eldste universitet skal legge bedre til rette for studentenes lesevaner, skriver Jon Eskil Ramsrud Kindberg.

 

Campus er studentenes andre hjem og om man ønsker å sitte på lesesalen fra åtte på kvelden til tre på natten, så skal ikke åpningstidene til UiO være til hinder for det. Både UiT og NTNU har døgnåpne lesesaler. UiO skal ikke være dårligere. Vi studenter er lærelystne og vi ønsker å benytte oss av lesesalene våre.

Ikke alle studenter har mulighet til å tilpasse seg de åpningstidene vi har på campus i dag. Universitetet i Oslo er Norges eldste universitet og har en studentmasse på over 27.000 studenter. Alle disse studentene er unike og har ulike hverdager. Noen studenter er småbarnsforeldre som må hjem tidlig og lage middag. De kan da ha et behov for å lese sent om kvelden etter barna har lagt seg. Studentenes deltidsstillinger varierer fra medarbeidere hos Kiwi til praktikanter i FN-sambandet. Noen er A-mennesker, mens andre er B-mennesker. Kort sagt er studenter ulike og vil derfor ønske å lese på forskjellige tider av døgnet. Eksamen nærmer seg og jeg tror det er flere enn meg som vet at det blir noen veldige lange dager på lesesalen framover. Hver student vet best selv hvordan deres studiehverdag skal se ut og bør ha friheten til å bestemme dette selv.

Valget er i gang! Test hvilken studentliste som ligger nærmest ditt hjerte!

Om du ønsker friheten til å styre over egen studiehverdag er det viktig at du stemmer på Blå Liste ved årets studentparlamentsvalg. En stemme på oss er en stemme for en enklere og bedre studiehverdag!

Tekst
Jon Eskil Ramsrud Kindberg
3. kandidat for Blå Liste og DKSF-medlem

Universitas

Vi bør kreve skolepenger for studenter utenfra EØS

At vi gir så mye av de knappe ressursene som er tildelt studenter til de internasjonale studentene synes jeg er direkte urettferdig, skriver Pia Ottilia Danielsen i Blå Liste.

Få mener at utenlandske statsborgere skal ha krav på norsk helseomsorg, trygd eller stemmerett ved stortingsvalget. Hvorfor? Jo, for dette er privilegier og velferdstilbud som er forbeholdt norske statsborgere.

Hvorfor er det da slik at vi verner så hardt om gratis høyere utdanning også for borgere utenfor EØS? Noen mener at gjennom skolepenger for internasjonale studenter så behandler vi norske og internasjonale studenter forskjellig. Det har de helt rett i. Den ene gruppen er borgere av staten, den andre er ikke det. Selvfølgelig skal det være forskjell på disse to gruppene i prioriteringer av norsk høyere utdanning og utdanningspolitikk.

Dette med forskjell mellom studenter mener jeg nemlig er særs viktig. Per i dag har få internasjonale studenter noe kontakt med norske studenter. Når mye av poenget med utveksling er kompetanseutvikling mellom studenter med ulik bakgrunn og ulike perspektiver ser jeg på dette som et problem. Kanskje er det på tide å innse at vi ikke nyttiggjør oss av den kompetansen internasjonale studentene har og at de ikke får den tilretteleggingen de burde?

At Norge ønsker å bidra til lik rett til utdanning synes jeg er både viktig og riktig. Men å støtte det norske, internasjonale arbeidet for lik rett til utdanning, er ikke det samme som å være for lik rett til gratis utdanning i Norge. Mye av det som diskuteres er ren bistandspolitikk, og burde ikke høre hjemme i budsjettet til universitetene og høyskolene i landet. Jeg ser lite fornuft i at norsk bistand skal spise av midlene som er gitt for å sikre kvalitet i norsk utdanning.

I dag setter studentsamskipnadene internasjonale studenter høyest på prioriteringslisten når studentboliger skal fordeles. Dette medførte at i fjor høst var 70 prosent av de nye som fikk tilbudt studentbolig internasjonale studenter ifølge NRK. At vi gir så mye av de knappe ressursene som er tildelt studenter til de internasjonale studentene, synes jeg er direkte urettferdig. Når skal jeg som norsk student og skattebetaler bli prioritert?

Gjennom å kreve skolepenger kan vi sikre utenlandske studenter den tilretteleggingen og oppfølgningen de trenger, og den norske student de velferdstilbudene og kvaliteten i utdanningen som de har krav på. Jeg mener det er på høy tid at vi endelig tar til fornuft og krever skolepenger fra studenter utenfor EØS.

Pia Ottilia Danielsen
2. kandidat for Blå Liste på UIO og styremedlem i Den Konservative Studenterforening

Rate my professor – på UiO

Rekk opp hånda alle som en gang har hatt en dårlig foreleser, skriver Ole Marius Gaasø i Blå liste.

Universitetet i Oslo tilbyr mange gode emner og studieprogram, men ikke alle studier har like høy gjennomføringsgrad. Samtidig som det finnes emner med forelesere i toppklasse og et stimulerende studentmiljø, eksisterer det også studier der demotiverte studenter dropper ut tidlig i utdannelsesløpet. Flere studenter vi i Blå liste har pratet med, forteller at nettopp svake forelesere er en hyppig årsak til at dette skjer.

Det må bli lettere for studenter å finne ut hvilke studier og forelesere som engasjerer mest. Dårlige utformede evalueringsskjemaer som ikke følges opp, gjør det ikke lettere for de som kommer etter oss. Studenter blir ikke tatt på alvor.

På nettsiden www.ratemyprofessors.com kan nåværende og tidligere studenter gi tilbakemeldinger på hvordan de opplever utvalgte emner og forelesere på flere engelskspråklige utdanningsinstitusjoner. I tillegg til en skriftlig tilbakemelding, blir foreleserne her gitt en rangering fra 1 til 5. Påliteligheten i rangeringene styrkes når mange studenter gjennomfører dem. Og viktigst av alt – denne informasjonen er offentlig tilgjengelig for alle!

Blå liste mener at en offentlig rangering av emner og forelesere bør bli publisert på UiOs hjemmesider. Kun på denne måten kan vi reelt sett gjøre det lettere for potensielle studenter å vurdere kvaliteten på de ulike studietilbudene. I tillegg til å skape oppmerksomhet om studiene, vil dette også gi et kraftig signal om at forelesere og emneansvarlige må sørge for å ta til seg tilbakemeldingene studentene gir.

Nei til dårlige forelesere – ja til rangering!

Universitas nettside

UiO må gi slipp på SiO-monopolet

Den privateide utdanningsinstitusjonen BI har hatt stort hell med mattilbudet sitt. De har som mål å ha «et bredt tilbud av mat og drikke for sine studenter. Målet er å tilby variert mat laget av friske råvarer til fornuftige priser».

Kommentar: Knus SiO-monopolet

SiO skriver derimot at de ønsker å tilby «god og rimelig mat for studenter». SiO oppsummerer det godt selv. De legger hovedfokus på rimelig, men glemmer at det også skal være et visst nivå på det som serveres. Flere av rettene gir meg assosiasjoner til måltidene du fikk servert på fotballturnering på 90-tallet. Nostalgien veier ikke opp for min del. Dette er i stor kontrast til maten som serveres på BI. På BI har man valgmuligheter. Sunn mat. God mat. Prisene er helt på linje med en middag på SiO. Er ikke vi som studerer på UiO berettiget det samme gode tilbudet?

Monopol er en markedsform hvor det kun er én tilbyder som har all markedsmakt. UiO aksepterer at SiO dikterer mattilbudet på campus, mens studentene er de som er skadelidende. Dette er noe å undre seg over. Hvorfor får ikke studentene muligheten til å nyte godene av sunn konkurranse? SiO har forsøkt en diversifisering av mattilbudet, men de får det dessverre ikke helt til. Ved å gi flere tilbydere tilgang til å tilby studentene et mattilbud, vil det gi oss et bredere og bedre utvalg å velge mellom. Dette mener vi Oslos største utdanningsinstitusjon burde velge å åpne opp for.

Studenter er en prisbevisst gruppe med begrensede midler. Pris er derfor svært avgjørende for de valgene en tar. At kommersielle aktører skal presse hverandre til å tilby høyest mulig kvalitet til en forsvarlig pris burde være en selvfølge. DKSF mener det er på høy tid å la flere enn SiO få lov til å tilby mat og drikke på campus, slik at studentene får en bedre studiehverdag.

Publisert på Universitas sine nettsider

Andreas Oftedal

Hvorfor skal ikke høyere utdanning ha egenandeler?

Meninger · Skolepenger. At vi får akademiske lukkede miljøer ved at internasjonale studenter fra utenfor EØS må betale en egenandel er fjerntliggende å tro, mener Tina Alvær, formann i Høyres studentlag i Oslo.

Det er mulig Karen Ane F. Skjennum verken skjønner eller er klar over at en moderat egenandel ikke er i nærheten av hva det koster den norske stat å finansiere studieplasser. Men dette er realiteten som vi må forholde oss til. Det er flott at hun ønsker at studieplasser skal være gratis, men det er de altså ikke og noen må faktisk betale for disse plassene.

Om hun får spørsmålet om hun ønsker å få 11-måneders studiestøtte eller ingen egenandel for internasjonale studenter utenfor EØS, vil hun se at prioriteringer må til. Dette er det Høyres landsmøte som et ansvarlig parti har gjort, vi ønsker å prioritere og velger å bedre situasjonen for de aller fleste som studerer i Norge. Høyre går til valg på å bygge langt flere studentboliger, spesielt i pressområdene. Dette vil være med på å bidra til at både internasjonale og norske studenter får en bedret økonomisk situasjon.

Karen Ane F. Skjennum hevder at internasjonale studenter er en ressurs, men hvem er de en ressurs for? I en standard forelesningssal fylt med studenter og én professorer det svært begrenset hvor mye meningsutveksling som faktisk skjer i løpet av to timer. At man ønsker at studenter på tvers av akademisk bakgrunn samarbeider og lærer av hverandre er et godt mål, men slik er det ikke i dag.

Jeg mener helt klart at det er en fordel med internasjonal erfaring, men dette er i stor grad på individnivå, og smitter ikke nødvendigvis over på medstudenter. For meg som utvekslingsstudent var det flott å være et semester i Italia, men jeg tør på ingen måte å påberope meg at jeg var en særlig ressurs for de andre italienske studentene der vi satt og hørte på professoren forelese.

Samarbeid på tvers av landegrenser er selvsagt viktig, og det er ingen som har sådd tvil om. Spørsmålet vi som samfunn må stille oss, er om vi er godt nok rustet for fremtiden om vi ikke evner å prioritere den minste ting? At vi får akademiske lukkede miljøer ved at internasjonale studenter fra utenfor EØS må betale en egenandel er fjerntliggende å tro. Det er ingenting som tyder på at kvaliteten på studentene vil falle, det er kun de med lavest betalingsvillighet som vil unnlate å søke. Og det synes jeg er greit.

At noen studenter velger Norge ene og alene fordi det ikke er studieavgift er etter mitt syn ikke tilstrekkelig for at de skal skjermes for egenandeler. Å argumentere med at internasjonale forskere ikke vil velge å samarbeide med norske forskere da internasjonale studenter utenfor EØS må betale en egenandel på en sterkt subsidiert studieplass har ingen rot i virkeligheten.

At Tekna-studentene ikke ønsker å prioritere, må de ta på egen kappe. Men i DKSF og Høyre har vi et ønske om å bedre studiehverdagen for majoriteten av studentene i Norge.

Tina Alvær

Publisert på Khronos nettsider

Høyre sier ja til en bedre hverdag for studentene

Meninger · Skolepenger. Tina Alvær mener at det er viktig å huske på at når man går inn for å innføre skolepenger for internasjonale studenter, er det for å kunne prioritere andre ting studentene har behov for.

Hvis du leter etter garantier for at ingenting skal endre seg i fremtiden, ja da må du lete lenge. Om vi skal følge argumentasjonen til Karen Ane F. Skjennum i hennes kronikk i Khrono vil alle politiske partier som ønsker en liten endring egentlig være for en uendelig stor endring. Denne logikken mener jeg ingen politiske partier vil vedkjenne seg å være en del av. Faren med å komme med slike profetier om fremtidig politikk er hemmende for debatten. Man ender opp med å diskutere mulig ikke-vedtatt politikk, og ikke det partiene faktisk har vedtatt i sine stortingsprogram.

Det er klart at dersom Norge skal tilby høyere utdanning uten egenbetaling til studenter utenfor EØS, at dette vil være med på at det er mindre midler i budsjettene til å ivareta de viktige sakene studentbevegelsen har jobbet for i mange år. For å sikre 11-måneders studiestøtte, økt antall studentboliger og bedre rettigheter til studenter med barn, er vi nødt til å prioritere.

Høyres landsmøte vedtok i helgen et program som vil ivareta studenters interesser i Norge. Det viktigste momentet som vil ha betydning for flest studenter er det påbegynte arbeidet med å innfase 11 måneders studiestøtte frem mot 2020. Dette er en seier som studentene har jobbet for i mange år, og som den nåværende regjering leverer på. Høyre vil forbedre støtteordningene til studenter med barn, da dette har vært et område som ikke har fått de tilskuddene vi mener de har behov for.

Vi vil også heve inntektstaket for omgjøring av studielån til stipend, for de som ønsker eller har behov for å jobbe mer. Et annet veldig viktig poeng er at Høyre vil øke antall studentboliger og prioritere områder med særlig press. Pressområdene er dyrere å bygge i, og dermed er disse stedene prioritert, slik at studentene vil ha mulighet til å bo i en rimelig studentbolig. At disse tiltakene kan sies å gjøre utdanning til et gode for eliten, vil være selvmotsigende og ha lite hold i virkeligheten.

Det hevdes at Norges største komparative fortrinn overfor studenter utenfor EØS er at utdanningen er gratis. Dette mener jeg brister med all logikk. Norge har et godt utdanningssystem og et jevnt over høyt nivå på utdanningen våre. Siden vi konkurrerer om studenter i et globalt marked kan vi ikke late som vi ikke er en del av markedet.

I tillegg er det viktig å presisere at norsk høyere utdanning ikke er gratis, den er kun uten egenbetaling i perioden man er student. Når man er ferdig å studere må man betale for de levekostnadene man hadde som student. Gratisprinsippet er altså et hult prinsipp. Dette er noe som synes å være glemt i debatten. Jeg sier som jeg tidligere har sagt mange ganger før, ingenting er gratis.

Siden forfatteren er bekymret for at komplekse problemstillinger innenfor klima, energi og omstilling ikke vil bli løst kan jeg betrygge henne med at Høyre har programfestet at vi skal videreutvikle ordninger som støtter opp under fremragende miljøer innen utdannelse (SFU), forskning (SFF), innovasjon (SFI) og fornybar energi og miljøteknologi (FME).

Tina Alvær

Publisert på Khronos nettsider

La studentene tjene mer!

DKSF og Oslo Høyre har fremmet et forslag til Høyres Landsmøte om å øke inntektsgrensen, slik at enda flere studenter kan få en individuelt tilpasset økonomisk hverdag, skriver Tina Alvær, formand i Den konservative studenterforening (DKSF)

For Den konservative studenterforening (DKSF) og Oslo Høyre er det viktig at vi tar hensyn til at studenter har forskjellige behov. Vi ønsker å legge til rette for at studiehverdagen skal bli bedre for flere studenter, og da må studentøkonomien også være god nok. Noen studenter har både et rettmessig ønske og et behov for å tjene mer ved siden av studiene enn den gjennomsnittlige student. Det vil vi tillate uten at studentene skal bli skadelidende ved å måtte betale en skyhøy skatt om du tjener marginalt mer enn Lånekassens grense.

I 2013 var det 16 prosent av studentene som ikke fikk omgjort hele studielånet sitt til studiestipend, og siden har tallene trolig økt hvert eneste år. Lånekassen antar at 1 av 5 ikke får omgjort de inntil 40 prosent av studielånet som kan bli omgjort til stipend for 2015. Hvis du som student tjener marginalt mer enn 172 597 kroner, som er grensen for hva du kan tjene i 2017, vil du bli straffet med en ekstremt høy skatteprosent. La oss ta et eksempel, om du tjener 200 000 kroner i året, vil du på de siste 30 000 kroner betale en skatt på over 70 prosent. Du vil altså miste det du vanligvis får utbetalt i studielån for to hele måneder. Det vil vi gjøre noe med.

Siden vi som studenter ikke er én homogen masse, finnes det naturlig nok studenter som er avhengige av, eller har et ønske om, å jobbe og dermed tjene noe mer enn det dagens grense tillater. DKSF vil jobbe for at livene til disse studentene skal bli litt enklere, og at de ikke skal straffes for at de jobber mer enn det de fleste andre gjør. Siden heltidsstudenter ikke er en realitet per i dag, vil vi gjøre en innsats for å legge til rette for at flere skal ha mulighet til å gjennomføre studiene med de økonomiske rammene man har behov for.

DKSF og Oslo Høyre har derfor fremmet et forslag til Høyres Landsmøte om å øke inntektsgrensen, slik at enda flere studenter kan få en individuelt tilpasset økonomisk hverdag.

Tina Alvær

Publisert på Universitas nettsider