Blogg: Globalallmenningens tragedie

”The defining challenge of the 21st century will be to face the reality that humanity shares a common fate on a crowded planet”, skrev nyhetsmagasinet TIME i 2008. Hva kan vi gjøre i 2009, spør Karianne F. Aa. Lundgaard i sin blogg på www.minerva.as.

Karianne  er utdannet journalist fra Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun er styremedlem og politisk leder i DKSF, aktiv i studentpolitikken og går på 3. avdeling ved Det juridiske fakultet ved UiO.

Vi har alle hørt begrepet ”allmenningenes tragedie”. Allmenningens tragedie er i utgangspunktet en spillteoretisk situasjon der en ressurs eies av flere i fellesskap. Problemet oppstår fordi menneskene som eier ressursene tar isolert sett rasjonelle valg, men ikke rasjonelle valg som gagner alle eierne. Med andre ord ønsker enhver å maksimere nytten av ressursene for egen del, uten å ta hensyn til hvordan også de øvrige eierne kan få en effektiv utnyttelse av samme.

Særlig fra én vinkel er dette problematisk: Ingen er villig til å fralegge seg egen vinning til fellesskapets beste med mindre også de andre gjør det samme; og det gjør de jo ikke: for ingen er villige til å fralegge seg egen vinning til fellesskapets beste fordi ingen andre gjør det (sic). Det er litt som i Joseph Hellers Catch 22 der Doc Daneeka og Yossarian diskuterer hvorfor det er akkurat de to og ikke de der hjemme som må risikere livet i krigen:

“But suppose everybody on our side felt that way?” spør Major Major retorisk. Yossarian svarer: “Then I’d certainly be a damned fool to feel any other way. Wouldn’t I?”

Overfiske er det klassiske eksempelet på allmenningens tragedie. Det samme er overbeskatning av alle andre ressurser. Vår egen planet som en kollektiv ressurs er også en slik allmenningens tragedie. Argumentet er stadig: Men hvorfor skal jeg parkere bilen når det jeg sparer av CO2-utslipp utlignes av at naboen kjøper ny SUV? Hvorfor skal jeg slukke lysene når alle andre sløser? Hvorfor skal akkurat jeg forsake noen av mine gleder når ingen andre gjør det?Og så videre, og så videre; den klassiske ansvarsfraskrivelse.

Kan vi ikke heller begynne med å se oss selv – individene – som ansvars- og pliktsubjekter for de kollektive klimaproblemene? Utgangspunktet er hver enkelt av oss. Hver enkelt av oss er også inngangsporten til våre respektive lands klimapolitikk. Jeg mener det er feigt å gjemme seg bak argumentet om at det er landenes myndigheter som må ta tak før vi som individer gjør noe. Det er jo individene som utgjør staten, og et kjennetegn på en god konservativ er jo nettopp at vi mener det er individene som skaper en god stat – ikke staten som skaper gode individer.

Løsningen på det spillteoretiske dilemmaet om ”allmenningenes tragedie” er ifølge Garrett Harding som skrev artikkelen “The Tragedy of the Commons”, å endre folks holdninger. ”(…) [I]t requires a fundamental extension in morality”, som han skriver i avslutningen på sitt essay. Holdningsendringer er også etter min mening en nøkkel, og denne må smis av individene selv.

Andre løsninger på allmenningens tragedie har også vært fremsatt. En interessant løsning er privat eierskap til ressursene. Troen på at en privat eier vil forvalte og regulere ressursene på en slik måte at ressursene gir mest mulig avkastning i lengst mulig tid. Eierskap til ressursene gir en særegen interesse i at utnyttelsen av ressursene blir mest mulig bærekraftig. Det enkleste eksempelet på dette er kanskje det retoriske spørsmålet barneskolefrøken pleide å stille oss da vi tusjet på pultene våre i norsktimen: ”Ville dere tusjet hjemme på deres eget kjøkkenbord?” spurte frøken. Nei, det ville vi selvfølgelig ikke. Kjøkkenbordet hjemme var det mor og far som eide. Skolepultene derimot.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *